Heidi Gustad

Da jeg gikk gravid hadde jeg ingen mål om at jeg måtte amme. Jeg hadde heller ikke bestemt meg for at jeg ikke ville det. Jeg ville ikke ha et mål, for så å bli skuffet om jeg ikke fikk det til. Jeg tenkte bare at jeg er heldig dersom jeg får det til å fungere. Når Axel kom til verden tok det 4 dager å få melkeproduksjonen godt nok i gang. Det tok også litt tid for meg å lære å legge lille til brystet slik at han fikk godt nok tak. Etter litt prøving og feiling ble det gradvis enklere og plutselig følte jeg at jeg knakk koden. Jeg husker de første dagene så godt, da han var 5 dager gammel spiste han i 45 minutter i strekk. Vi skulle egentlig borte på besøk. Men ettersom jeg ikke ville forstyrre han lot jeg han ligge, og vi kom heller for sent til avtalen vår. Derifra gikk det bare oppover og etter det ønsket jeg å sette meg et mål. Eller jeg kan kanskje kalle det for et ønske. Jeg ønsket å amme i minst 9 måneder. Jeg husker jeg tenkte at det er så lenge til, og at han sikkert var kjempestor når den tiden kom. Jeg tenkte også at jeg kom til å være SÅ lei ammingen.

Nå har det gått 9 måneder, og vell så det og jeg føler meg slett ikke ferdig. Ikke er jeg lei, og han er heller ikke så stor som jeg tenkte. Haha.  

I starten var det veldig "slitsomt" å amme. Det var tungt for skuldrene og jeg fant ikke alltid gode ammestillinger. Jeg fikk ikke dreisen på å bruke ammeputa og bygde heller opp et tårn av puter i fanget. I tillegg ammet jeg så ofte at uansett hvor vi dro var jeg på utkikk etter en egnende plass for å sette meg ned med lille. Jeg var så oppslukt i ammingen at jeg alltid telte hvor mange minutter han lå å spiste og hvor lenge det gikk mellom hver gang jeg ammet. Jeg ville alltid være 100% sikker på at han hadde fått nok. Tror morsinstinktet slo inn der, gitt. Jeg var også veldig anstrengt i kroppen når jeg satte meg ned, og kunne nesten ikke røre en kroppsdel fordi jeg var redd for å forstyrre lille. Jeg falt så lett ut av posisjonen jeg hadde satt meg i om jeg for eksempel strakk meg etter telefonen som lå på bordet eller etter vannglasset. Han var jo så liten, og jeg måtte holde både kroppen og hodet i riktig leie. 

Nå som han har blitt mye større synes jeg det er rart å tenke på hvor "vanskelig" jeg syntes det var. Jeg lurer på om det egentlig bare var jeg som var så fersk i gamet, eller om det faktisk var så vanskelig å holde en bitteliten baby i riktig ammestilling. Nå derimot kan jeg amme hvor som helst, med eller uten puter under armen og jeg trenger ikke tenke mer rundt det. Det kan være i bassenget, på gulvet, i sengen eller på små stoler og jeg kan reise meg opp å gå mens jeg ammer om jeg trenger noe. Det som har mest betydning for tiden er at det er lite forstyrrelser rundt oss når han spiser. Han begynner å få det travelt om dagen og blir fort mer opptatt av ting som foregår rundt han, framfor å spise. Men dette går i perioder, noen dager spiser han uavbrutt mens neste dag skulle han helst fulgt med i samtalen som foregår på andre siden av rommet.  

Etter at vi var borte i helgen, var jeg rimelig spent på om han ville ta puppen igjen. Det tok vel knapt et kvarter før jeg testet etter vi kom hjem. Heldigvis hadde jeg ingenting å bekymre meg for. Alt er som før og jeg ammer rundt 4 ganger i døgnet. Det kommer jeg til å fortsette med så lenge han ønsker eller har behov for. I første omgang tenker jeg at det er fint om det holder til han er 1 år, om ikke litt lengre. Tar alt som det kommer for akkurat nå fungerer det så fint å balansere morsmelk med brødmat, frukt, grøt, middag og grønnsaker. 

Vet det er mange meninger rundt det med amming, særlig når det kommer til hvor lenge man bør gjøre det. Heldigvis er det opp til hver enkelt mor, og jeg velger hvertfall å fortsette så lenge vi begge vil. Hv

Hvor lenge ammet du? 

#mamma #baby #amming #morsmelk #barn #foreldre #mammablogg #gutt #bilder #foto #hverdag #blogg #mat #helse